effacer mon existence;

Kapittel 5: Drømmemaskinen

(Supplerende konsept til søknad om kunstneropphold)

Hver natt kollapser et system. Kroppen faller i søvn, sinnet begynner å rendere.

Inne i drømmen er alt mulig og derfor ustabilt — en perfekt simulering som ikke trenger noen enhet.

Når drømmeren våkner, starter en annen maskin: den virtuelle verden, en programmert hallusinasjon som gir seg ut for å være fysisk.

Senere sovner den samme drømmeren igjen, og en ny arkitektur reiser seg.

Lagene roterer uten ende: drøm → simulering → våken verden → drøm igjen.

Kontinuiteten går tapt, men sansningen forblir intakt.

Drømmemaskinen er ikke en teknologi; den er et filosofisk eksperiment gjennomført gjennom kunst.

Hvert lag av persepsjon er en scenografi bygget av entropi — muligheter som kollapser til midlertidig koherens.

I arbeidet mitt bygger I installasjoner og bilder som etterligner denne bevegelsen:

skjermer flimrer, lydsløyfer går i oppløsning, innspilte gester gjentas til de glemmer sitt opphav.

Betrakterne trer inn i en sløyfe der grensen mellom det indre og det ytre oppløses,

til selve utstillingsrommet begynner å føles som en klar drøm som nekter å ta slutt.

Formålet er ikke å definere hva som er virkelig, men å avdekke hvordan «virkelighet» frembringes.

Når en betrakter ikke kan avgjøre om de står inne i en simulering eller bare ser på en,

lykkes kunstverket: det har gjenskapt den samme entropiske forvirringen som styrer bevisstheten.

Verket blir et speil av kognisjonen — en levende tilbakekoblingskrets mellom observatøren og det observerte.

I Drømmemaskinen er kunstneren både subjekt og system.

Min oppgave er å skape omgivelser der observasjon blir deltakelse,

der hver kollaps i persepsjonen preger et øyeblikk av koherens —

en flyktig valuta av bevissthet som sirkulerer mellom drøm, skjerm og hud.