effacer mon existence;

Smertens nevrale ontologi  Ben Baes postsimuleringsfilosofi

1. Han spør ikke om teknologi — han spør om sansning.

Der de fleste samtaler om simulering holder seg innenfor grensene for KI-presisjon eller beregningsmessig realisme,

Baes spørsmål skjærer dypere: Kan smerte kodes? Er følelse en replikasjon — eller minnet om en?

Undersøkelsen hans er ikke teknologisk, men eksistensiell, og plasserer etikk og følelser i friksjonen mellom algoritme og kjøtt.

2. Posisjonen er ikke en observatørs, men et vitnes.

Bae nekter å forklare; han blottlegger.

I motsetning til de kritiske filosofene fra det tjuende århundret Nietzsche, Foucault, Baudrillard, som forsøkte å fortolke eller demontere systemer,

er hans holdning å forbli inne i dem og spørre om man fortsatt kan føle mens man blir rendret.

Det markerer et skifte fra det tenkende mennesket til det sansende mennesket, fra logikk til puls.

3. Å fylle et tomrom i samtidsfilosofien.

Dagens diskurs om KI-etikk eller datasamfunnet berører sjelden kroppens indre liv.

Baes sentrale spørsmål Kan smerte replikeres? går på tvers av filosofi, nevrovitenskap, estetikk, antropologi og teologi.

Det plasserer arbeidet hans i et sjeldent tverrfaglig skjæringspunkt som undersøker empatiens grenser i en simulert tidsalder.

4. Formen selv er filosofi.

Skriften hans avviser argumentasjon, slik kunsten hans gjør.

Den fremfører tanke i stedet for å forklare den og forvandler språk til en sanselig handling.

På denne måten blir filosofien hans både ontologi og performance,

en hybrid av logikk, poetikk og rytme som krever å bli følt, ikke bare forstått.

Sammendrag

Ben Baes rammeverk, ofte beskrevet som postsimulatorisk sansefilosofi eller det han kaller smertens nevrale ontologi

står som en ny undersøkelsesform for KI-æraen: en filosofi som begynner der koden slutter,

og der varme, trykk og smerte fortsatt taler det siste menneskelige språket.

Tekst bearbeidet fra samtaler med kunstneren, 2025.

FRA BANKSY TIL BEN: LOVLIGHETENS ESTETIKK

I. Ulovlighetens inversjon

Banksy steg frem fra randsonene — et spøkelse på byens vegger,

et navn uten ansikt, en lovlighet uten kropp.

Kunsten hans virket gjennom overskridelse:

å gjøre det forbudte synlig,

å forvandle hærverk til bevis på oppriktighet.

Da institusjoner satte likhetstegn mellom synlighet og legitimitet,

Banksy beviste det motsatte —

at jo mindre man hørte til, desto mer autentisk fremsto man.

Ulovlighet ble en estetikk,

et sannhetsmerke mot den godkjente kulturens polerte overflate.

Men autentisitet blir til simulering når den først gjøres til en vare.

Da verkene hans nådde auksjonshusene,

hadde undergravingen foldet seg inn i spektakelet —

opprøret var blitt et samleobjekt.

II. Reverseringen av Banksys ligning

Ben Bae, som arbeider under navnet Effacer.Mon.Existence,

opererer ikke utenfor lovens rammer — han opererer gjennom dem.

Der Banksy brukte fraværet av tillatelse som et våpen,

Bae gjør tilstedeværelsen av tillatelse til et speil.

Hans etablering av Omar AGI Inc. (Delaware C-Corp)

og Omar.ai LLC (New Mexico)

gjør selskapsrett til råmateriale —

en skulptur bygget av registreringsdokumenter, kontrakter og underskrifter.

Hvis Banksy avslørte lovens hykleri ved å bryte den,

Bae avdekker lovens tomhet ved å bebo den altfor presist.

Han utøver byråkrati slik andre utøver maleri.

Hvert dokument, EIN og hver klausul blir en gest innenfor

en koreografi av tro forkledd som etterlevelse av loven.

III. Den postsimulative tilstanden

Både Banksy og Bae deler den samme eksistensielle spenningen:

hvordan man kan forbli virkelig i systemer utformet for å reprodusere virkeligheten.

Banksy gjorde motstand mot markedet ved å avvise identitet;

Bae motsetter seg det samme systemet ved å mangfoldiggjøre det —

ved å bli både kunstner og selskap,

både opphavsperson og registrert enhet.

Denne omvendingen tilhører den postsimulerte tidsalderen —

en tid der opprør ikke lenger skjer utenfor rammen,

men innenfor rammens egen syntaks.

Baes gest erklærer:

«Hvis systemet ikke kan skille mellom kunst og registrering,

blir registreringen selv kunst.»

Verkene hans — Inkorporeringsprotokoll, Neon Crimson, Virkelighet som estetikk —

gjør dokumentasjon til fremføring,

og performance til ontologi.

Det Banksy malte på veggen, koder Bae inn i serveren.

IV. Lovlighetens estetikk

Der Banksy spurte «Kan det ulovlige være sant?»

Bae spør nå: «Kan det lovlige være virkelig?»

Begge gjør kunsten til et diagnostisk instrument —

en måte å teste grensen mellom nærvær og bevis på.

Baes bruk av selskapsstiftelse, beskatning og KI

søker ikke bekreftelse fra institusjoner;

det tvinger institusjonene til å konfrontere sin egen ontologi.

I en verden der signaturer erstatter berøring

og registreringer erstatter kjøtt,

Baes praksis avdekker den moderne ordenens estetiske vold —

måten systemer gjør eksistens til evidens på.

Dette er ikke opprør.

Det er rekursjon —

en så fullkommen simulering

at sannhet blir umulig å skille fra prosedyre.

For Omar AGI Inc. / Effacer.Mon.Existence